©2017 by Selvskadingshjelpen.
Created with Wix.com

Selvskading - Er denne forskningen bra eller farlig, nyttig eller skadelig?

November 5, 2018

 

"Å skade kroppen sin kan være en måte å kontrollere negative følelser på. Ny forskning viser at unge også bruker selvskading for å kommunisere vanskelige følelser, som de ikke får uttrykt med ord."

 

For noen dager siden publiserte forskning.no en artikkel om arbeidet til psykologspesialist Line Indrevoll Stänicke (ved UiO), der hun har sett nærmere på ungdoms bruk av selvskading. Artikkelen har tittelen "Ungdom bruker selvskading til å dele følelser".

 

Sitatet over viser at det kan være ulike årsaker til selvskading. Kontroll av negative følelser har fått økende fokus de siste tiårene. Selvskading som kommunikasjon har også vært kjent, men dette er et problematisk ord å operere med i helsemiljøet.

 

Mange helsepersonell har store fordommer mot mennesker som selvskader - ikke minst fordi de tror de bruker selvskadingen for å få oppmerksomhet. I noen tilfeller vil det være riktig: Noen mennesker har det så vondt og vanskelig at de ikke ser andre utveier for å bli sett og hørt; de har bedt om hjelp, men blir avvist gang på gang. Bare ved å skade seg selv - kanskje alvorlig - kan de oppleve å få hjelp. Men det er et risikabelt forsøk: Ofte får man ikke hjelp da heller. Man risikerer med andre ord å sitte igjen med vonde skader og en vane som kan bli vanskelig å bli kvitt.

 

Kunne dette vært løst på en bedre måte? Kanskje - ved at helsevesenet tar det på alvor når noen ber om hjelp.

 

Hvis noen er så desperat etter hjelp at de er villige til å skade seg selv for å få det, er det nok også en grunn til det. Helsepersonell tenker derimot annerledes på det: Denne typen atferd skal ikke lønne seg. De finner derfor "faglige" begrunnelser for å være enda mer avvisende, harde og krenkende. Ja, for det er utrolig frekt når en lege eller psykolog ber en pasient bare ta livet sitt eller liknende. Man skulle kanskje ikke tro det skjedde, men det gjør det - alt for ofte. Og det er faktisk ikke greit!

 

Men for helsepersonellet ligger det altså en grunn til denne avvisende og krenkende atferden de viser overfor mennesker som har det vondt og ber om hjelp. Det er som om de skal "skremme dem vekk" fra å ty til slike destruktive mekanismer. Det er jo mye bedre at de snakker om det! - Og det er her problemet ligger: Pasientene har jo ingen å snakke med når de blir avvist eller henvist til sin egen ensomhet.

Det er bra at det forskers på selvskading. Det er bra at ungdommen selv blir spurt. Men det kan likevel være farlig med denne typen artikler. Ved å si at ungdom bruker selvskading som kommunikasjon, bygger den nemlig opp under de fordommer som allerede finnes blant helsepersonell.

 

Artikkelen sier riktignok:

 

"Hvis selvskading er en måte å uttrykke og dele vanskelige opplevelser på, er det avgjørende at vi voksne skaper muligheter for og blir mindre redde for å snakke om det vanskelige som kan ligge bak selvskadingen."

 

Det pekes på at ungdommen må ivaretas, ses og høres. Alt dette er kjempebra, riktig og viktig. Men når artikkelen likevel får i tittelen at ungdom bruker selvskading for å DELE følelser, altså at de bruker det for å kommunisere/formidle til andre, så er man tilbake til det som gjør at helsepersonellet velger å blir avvisende, harde og krenkende. Akkurat det motsatte av det forskeren sier at de trenger.

 

En mangel - i helsevesenet - er å skille mellom kommunikasjon som et behov for å uttrykke noe man ikke får uttrykt på andre måter (enten fordi man mangler språk, slik det ofte sies at ungdom gjør, eller fordi man ikke har noen å snakke med, slik livet er for veldig mange), og kommunikasjon som en måte å dele (formidle) til andre at man har det vondt.

 

Begge disse variantene forekommer nok. Og begge har det nok veldig vanskelig. Men den siste kan av helsepersonell bli brukt for å rettferdiggjøre og faglig begrunne den avvisende og krenkende atferden de allerede viser overfor mange selvskadingspasienter. Og det største problemet er at de velger samme fremgangsmåte for begge grupper - dvs. også de som ikke bevisst skader seg i et forsøk på å formidle til omverdenen at de har det vondt, blir behandlet på samme måte: Med avvisning, hardhet og ufine krenkelser.

 

Det er nemlig slik fordommer fungerer.

 

Det er bra og nyttig at det forskes på selvskading. Det er viktig å kartlegge og vise at det handler om et mangfold. For det er nettopp det det er - et mangfold. Og minst like viktig er det å formidle til hjelpeapparatet - de som får penger fra det offentlige for å hjelpe - at de ikke kan basere sin vurdering av et enkeltindivid på hva andre individer har sagt eller på hva en forskningsartikkel (med 20 intervjuer) sier. Det kan være tilstrekkelig til å gi både feil og skadelig behandling, dersom det gis noen behandling i det hele tatt.

Please reload

Recent Posts

June 11, 2019

Please reload

Archive

Please reload

Tags

Please reload