©2017 by Selvskadingshjelpen.
Created with Wix.com

Et liv fylt av torner

October 18, 2017

 

Ingen planter rosebuker fordi de ønsker seg torner. De ønsker seg vakre blomster, noe som kan gjøre omgivelsene triveligere.

 

Det slo meg plutselig, her jeg sitter og stirrer på de vakre rosene mine, at de er et godt bilde på livet.

 

Hvem har ikke drømmer? Det kan variere med tid og sted, kultur og subkultur... men vi har alle drømmer om noe godt.

 

Jeg husker mine drømmer da jeg var barn. De gikk i retning av det stereotypiske gode liv. Når jeg ble stor, skulle jeg gifte meg, få en haug med barn, få meg et hus og bli noe spennende (forfatter eller advokat, for eksempel). Dyr skulle jeg også ha, både hunder, katter, fugler, fisker og... - jeg tror jeg så for meg det meste. Veien mot målet virket også stereotypisk enkel. Jeg skulle bare gå på skolen, slik alle de andre barna gjorde. Så kom de andre brikkene til å falle på plass nærmest av seg selv.

 

Selvsagt overdriver jeg. Men jeg var nok temmelig bekymringsløs da jeg var liten. Lykkelig optimitisk. Lykkelig uvitende om livets mange torner.

 

Jeg ble voksen, der fikk jeg rett. Men resten? Ikke er jeg gift - jeg går rundt med en idé om at jeg er stygg og uelskelig, i tillegg er jeg redd for nære relasjoner på grunn av oppveksten min. Ikke har jeg barn, og ikke vil jeg ha det lenger - jeg synes verden er for vond. Ikke har jeg eget hjem - jeg bare leier en 15 kvm hybel. Og yrkeskarrieren min ble helt annerledes enn jeg hadde tenkt. Særlig tok arbeidskonflikten mer eller midre knekken på meg - og det bare fordi lederen min ikke tålte at jeg tok opp ting som ikke var okey. Og så var det alle dyrene... Det nærmeste jeg kom var en spyflue som jeg døpte til "George" (etter den amerikanske presidenten).

 

Så kort oppsummert ble livet mitt nokså mislykket. Depresjon, angst, selvforakt, selvskading og selvmordsforsøk. Livet var fullt av torner, og jeg har stukket meg flere ganger.

 

Det slo meg plutselig, her jeg sitter og stirrer på de vakre rosene mine. De kan også være et bilde på mitt liv.

 

Hvor lite jeg enn kan om botanikk, så kunne jeg i hvert fall nå bevitne at tornene var til stede før de vakre blomstene brettet seg ut. Og kanskje er det nettopp derfor rosene er et så godt bilde på livet. Det er de vonde tingene vi går igjennom, som gjør oss til vakre mennesker. Jeg mener ikke fysisk skjønnhet, men den skjønnhet som ligger i en vakker karakter. Den skjønnhet som kan glede en sjel like mye som vakre roser i en hage.

 

Når jeg tenker tilbake på tiden da jeg var lite barn, så var det også noe jeg drømte om. I hvert fall etter hvert som jeg ble eldre. Jeg ønsket å være noe vakkert som kunne glede og oppfriske andre menneskers liv. Og kanskje er den eneste måten jeg kan bli det på, å gå gjennom fasen med nakne torner. Vi lærer, "the hard way"... - og så vil den vakre rosen springe ut...

Please reload

Recent Posts

June 11, 2019

Please reload

Archive

Please reload

Tags

Please reload