©2017 by Selvskadingshjelpen.
Created with Wix.com


Myter om selvskading


Selvskading kan virke skremmende, rart og uforståelig. Selv om forskning har avkreftet flere gamle myter knyttet til selvskading, er det dessverre fortsatt mange som tror på dem. Også blant helsepersonell. Uvitenhet og fordommer åpner for usikkerhet, avstand og misforståelser. For den som selvskader, kan dette gjøre situasjonen mye verre. For den som ønsker å hjelpe, kan det hele virke mer skremmende. Gode hjelpere kan derfor trekke seg unna. Men det er ingen grunn til det. Mytene kan utryddes gjennom økt kunnskap og større åpenhet.



Myte 1

Selvskading = ønske om oppmerksomhet?

Det er svært få som skader seg selv for å få oppmerksomhet. Det finnes imidlertid noen som bruker selvskading for å manipulere, men årsaken er som regel også da sterk indre smerte og desperasjon. Noen kan bruke selvskading for å kommunisere sin indre smerte til omverdenen, for å be om hjelp, eller for å bli sett hvis de ikke får positiv oppmerksomhet. De fleste holder likevel selvskadingen hemmelig og forsøker å skjule sår og arr, f.eks. med klær, smykker eller tattoveringer.

Myte 2

Selvskading = selvmordsforsøk?

Tidligere ble selvskading oppfattet som et mislykket selvmordsforsøk. Nå vet man at det i stedet handler om det motsatte: å håndtere, regulere og overleve intens indre smerte. Selvskading er imidlertid en viktig risikofaktor for selvmord ettersom mange som selvskader også har selvmordstanker. Noen studier anslår at rundt 1/3 av dem som selvskader, har forsøkt å ta livet sitt en eller flere ganger. Det er likevel viktig å skille mellom selvskading og selvmordsforsøk, særlig for dem som blir vitne til at noen selv påfører seg smerte.

Myte 3

Selvskading = galskap?

Det kan være lett å tenke at noen som påfører sin egen kropp skade med vilje, er gal eller alvorlig psykisk syk. Det er sant at selvskading, noen ganger svært alvorlig, kan forekomme ved alvorlige psykiske lidelser, som psykoser. Også personer med utviklingsforstyrrelser (autisme, asperger) har økt risiko for selvskading. Mange som selvskader har imidlertid ikke slike diagnoser. Ofte sliter de med sterk psykisk smerte, som angst eller depresjon. Selv om ikke alle vet hvorfor de selvskader, har handlingen oftest en hensikt, f.eks. å dempe disse følelsene. 
De fleste som selvskader, er "helt normale mennesker".

Myte 4

Selvskading = umodent?

Selvskading er vanligst blant ungdom og unge voksne. Selvskadingens funksjon varierer for ulike mennesker. Én grunn det er et typisk ungdomsfenomen, kan være at ungdom mangler språk som er tilstrekkelig utviklet til å beskrive de vonde følelsene, samt evne til å håndtere dem. Sånn sett kan det ses på som «umodent». Men også voksne selvskader. Tall fra Mental Health America antyder at ca 4% av voksne i USA selvskader - noe som i lys av antall innbyggere er ganske mange. Mestringsmekanismen kan nok ses på som "umoden", men det finnes mange måter å regulere emosjonell smertet på som både er uhensiktsmessig og ødeleggende. Røyking og alkohol er to eksempler. Disse  er imidlertid mer sosialt akseptert og blir ikke så lett stemplet som "umodent" eller "unormalt".

Myte 5

Selvskading = "et rop om hjelp"?

For noen er selvskading den eneste måten de kan klare å formidle til andre at de trenger hjelp. Det blir da gjerne kalt «et rop om hjelp», og det er viktig at slike rop blir hørt. Det er imidlertid ikke sant at dette gjelder for alle som selvskader. De fleste gjør det i hemmelighet eller bruker det til å regulere følelser uten tanke på at andre skal se det. Selv om arrene blir synlige, betyr ikke det at de var eller er et «rop om hjelp». Og selv om noen skulle be om hjelp til å slutte med selvskading, betyr ikke det at selve skaden var ment som «et rop». Det er viktig å huske at formålet med selvskadingen varierer fra individ til individ, og en persons historie kan ikke brukes til å tolke en annen.

Myte 6

Selvskading = et tegn på svakhet?

Det kan være lett å tenke at mennesker som bruker selvskading til å regulere vonde følelser, er svake. Det er imidlertid sjelden tilfellet. Selvskading handler om emosjonell dysregulering, og det er en uhensiktsmessig måte å regulere følelser på. Likevel har mange som selvskader en historie bak seg med erfaringer og byrder som de fleste ville hatt problemer med å håndtere. Noen personer som selvskader kan takle mange utfordringer som personer som ikke selvskader har problemer med å tåle. Det er store forskjeller på hvordan mennesker takler ulike utfordringer: Noen er svake der andre er sterke, og motsatt. Selvskading er ingen indikator på 'svakhet'. Det finnes mange ulike måter å håndtere emosjonell dysregulering på som er uhensiktsmessige: Røyking, selvskading, sex, alkohol, overspising, sult, overtrening, overarbeid osv. En person som selvskader er med andre ord ikke nødvendigvis ‘svakere’ enn en person som røyker eller enn en person som er omgitt av et godt og trygt støtteapparat.

 

Det hjelper å snakke om det

Det er en myte at man kan trigge noen til selvskading ved å spørre hvordan de har det


Selvskading kan være sosialt smittsomt. Man kan hente inspirasjon og ideer fra andre som selvskader til å prøve det selv, særlig hvis selvskadingen fremstilles i et positivt lys eller beskrives detaljert. Men for den som skader seg selv, kan det at andre bryr seg være det som må til for å komme ut av et uheldig mønster. Det kan være første skritt på veien mot nødvendig hjelp. Det hjelper å sette ord på vanskelige følelser, og det er et mye bedre alternativ enn å skade seg selv. Vær derfor ikke redd for å snakke om selvskading med noen som trenger det! Vær heller ikke redd for å be om hjelp dersom du trenger det!

 


Myter om selvskading


Selvskading kan virke skremmende, rart og uforståelig. Selv om forskning har avkreftet flere gamle myter knyttet til selvskading, er det dessverre fortsatt mange som tror på dem. Også blant helsepersonell. Uvitenhet og fordommer åpner for usikkerhet, avstand og misforståelser. For den som selvskader, kan dette gjøre situasjonen mye verre. For den som ønsker å hjelpe, kan det hele virke mer skremmende. Gode hjelpere kan derfor trekke seg unna. Men det er ingen grunn til det. Mytene kan utryddes gjennom økt kunnskap og større åpenhet.



Myte 1

Selvskading = ønske om oppmerksomhet?

Det er svært få som skader seg selv for å få oppmerksomhet. Det finnes imidlertid noen som bruker selvskading for å manipulere, men årsaken er som regel også da sterk indre smerte og desperasjon. Noen kan bruke selvskading for å kommunisere sin indre smerte til omverdenen, for å be om hjelp, eller for å bli sett hvis de ikke får positiv oppmerksomhet. De fleste holder likevel selvskadingen hemmelig og forsøker å skjule sår og arr, f.eks. med klær, smykker eller tattoveringer.

Myte 2

Selvskading = selvmordsforsøk?

Tidligere ble selvskading oppfattet som et mislykket selvmordsforsøk. Nå vet man at det i stedet handler om det motsatte: å håndtere, regulere og overleve intens indre smerte. Selvskading er imidlertid en viktig risikofaktor for selvmord ettersom mange som selvskader også har selvmordstanker. Noen studier anslår at rundt 1/3 av dem som selvskader, har forsøkt å ta livet sitt en eller flere ganger. Det er likevel viktig å skille mellom selvskading og selvmordsforsøk, særlig for dem som blir vitne til at noen selv påfører seg smerte.

Myte 3

Selvskading = galskap?

Det kan være lett å tenke at noen som påfører sin egen kropp skade med vilje, er gal eller alvorlig psykisk syk. Det er sant at selvskading, noen ganger svært alvorlig, kan forekomme ved alvorlige psykiske lidelser, som psykoser. Også personer med utviklingsforstyrrelser (autisme, asperger) har økt risiko for selvskading. Mange som selvskader har imidlertid ikke slike diagnoser. Ofte sliter de med sterk psykisk smerte, som angst eller depresjon. Selv om ikke alle vet hvorfor de selvskader, har handlingen oftest en hensikt, f.eks. å dempe disse følelsene. 
De fleste som selvskader, er "helt normale mennesker".

Myte 4

Selvskading = umodent?

Selvskading er vanligst blant ungdom og unge voksne. Selvskadingens funksjon varierer for ulike mennesker. Én grunn det er et typisk ungdomsfenomen, kan være at ungdom mangler språk som er tilstrekkelig utviklet til å beskrive de vonde følelsene, samt evne til å håndtere dem. Sånn sett kan det ses på som «umodent». Men også voksne selvskader. Tall fra Mental Health America antyder at ca 4% av voksne i USA selvskader - noe som i lys av antall innbyggere er ganske mange. Mestringsmekanismen kan nok ses på som "umoden", men det finnes mange måter å regulere emosjonell smertet på som både er uhensiktsmessig og ødeleggende. Røyking og alkohol er to eksempler. Disse  er imidlertid mer sosialt akseptert og blir ikke så lett stemplet som "umodent" eller "unormalt".

Myte 5

Selvskading = "et rop om hjelp"?

For noen er selvskading den eneste måten de kan klare å formidle til andre at de trenger hjelp. Det blir da gjerne kalt «et rop om hjelp», og det er viktig at slike rop blir hørt. Det er imidlertid ikke sant at dette gjelder for alle som selvskader. De fleste gjør det i hemmelighet eller bruker det til å regulere følelser uten tanke på at andre skal se det. Selv om arrene blir synlige, betyr ikke det at de var eller er et «rop om hjelp». Og selv om noen skulle be om hjelp til å slutte med selvskading, betyr ikke det at selve skaden var ment som «et rop». Det er viktig å huske at formålet med selvskadingen varierer fra individ til individ, og en persons historie kan ikke brukes til å tolke en annen.

Myte 6

Selvskading = et tegn på svakhet?

Det kan være lett å tenke at mennesker som bruker selvskading til å regulere vonde følelser, er svake. Det er imidlertid sjelden tilfellet. Selvskading handler om emosjonell dysregulering, og det er en uhensiktsmessig måte å regulere følelser på. Likevel har mange som selvskader en historie bak seg med erfaringer og byrder som de fleste ville hatt problemer med å håndtere. Noen personer som selvskader kan takle mange utfordringer som personer som ikke selvskader har problemer med å tåle. Det er store forskjeller på hvordan mennesker takler ulike utfordringer: Noen er svake der andre er sterke, og motsatt. Selvskading er ingen indikator på 'svakhet'. Det finnes mange ulike måter å håndtere emosjonell dysregulering på som er uhensiktsmessige: Røyking, selvskading, sex, alkohol, overspising, sult, overtrening, overarbeid osv. En person som selvskader er med andre ord ikke nødvendigvis ‘svakere’ enn en person som røyker eller enn en person som er omgitt av et godt og trygt støtteapparat.