©2017 by Selvskadingshjelpen.
Created with Wix.com

Hva er PTSD?

Langvarig reaksjon på belastende livshendelser eller situasjoner

Når man opplever traumatiske hendelser eller er vitne til at slike hendelser rammer andre, kan man utvikle posttraumatisk stresslidelse, ofte omtalt som PTSD (av det engelske Post Traumatic Stress Disorder). Du kan lese mer om slike hendelser i innlegget Hva er traume?

Under og etter en traumatisk hendelse er det helt normalt at man føler frykt og at "fight-flight-freeze"-responsen aktiveres (kamp, flukt, frys). Dette er kroppens egen beskyttelsesmekanisme. Etter hendelsen vil disse symptomene gradvis gå over. Noen fortsetter imidlertid å oppleve frykt og stress selv etter at faren er over. Hvis symptomene har vedvart i over en måned, kan det være snakk om PTSD. Noen kan også få en forsinket oppstart av symptomer, dvs. flere måneder etter hendelsen.

Som diagnose ble "Post Traumatic Stress Disorder" først tatt i bruk i 1980 i det amerikanske diagnosesystemet DSM-III. Med denne diagnosen fikk man flyttet fokuset fra svakheter ved individet til ytre faktorer som årsak til lidelsen, noe som gjorde behandlingen mer målrettet og relevant. I DSM-III var PTSD-diagnosen opprinnelig knyttet til ekstraordinære og katastrofale stressorer, som krig, voldtekt, konsentrasjonsleire, tortur, bomber og naturkatastrofer (f.eks. vulkanutbrudd eller jordskjelv), samt menneskekapte katastrofer (f.eks. bilulykker eller fabrikkeksplosjoner).

Det er senere blitt anerkjent at også mange andre alvorlige stressbelastnigner kan gi PTSD-symptomer, uavhengig av kultur, krig eller fred (f.eks. uventet dødsfall i familien eller det å bli rammet av en alvorlig sykdom). Ulike personer vil håndtere stress på ulike måter, og det som vil være traumatiserende for noen, trenger ikke være det for andre. Individets opplevelse av situasjonen er derfor sentral.

I diagnosesystemet ICD-10, som brukes i Norge, ligger PTSD under kategorien F.43 Tilpasningsforstyrrelse og reaksjon på alvorlig belastning. Til forskjell fra andre psykiske lidelser handler denne kategorien om at man enten har opplevd "en usedvanlig belastende livshendelse som fremkaller en akutt belastningsreaksjon" (f.eks. en flystyrt), eller "en vesentlig forandring i tilværelsen som fører med seg vedvarende ubehagelige forhold som resulterer i en tilpasningsforstyrrelse" (f.eks. å bli foreldre). Mens det ved andre diagnoser (f.eks. angst) kan være uklart hva de(n) egentlige årsaken(e) er, vil det i denne kategorien være en klar årsakssammenheng med en akutt alvorlig belastning eller vedvarende traumer.

I ICD-10 beskrives PTSD (F.43.1) som en "forsinket eller langvarig reaksjon på en belastende livshendelse eller situasjon (av kort eller lang varighet) av usedvanlig truende eller katastrofal art, som mest sannsynlig ville fremkalt sterkt ubehag hos de fleste". Typiske symptomer er:

  • gjenopplevelse av hendelsen i form av påtrengende minner («flashbacks»), intense følelser og mareritt

  • emojonell nummenhet (svekket reaksjonsevne og følelsesmessig avflating/avstengning)

  • distansering fra andre mennesker; man kan føle seg ensom og forlatt

  • unngåelsesatferd, dvs. man unngår aktivt steder, personer, gjenstander og situasjoner som minner om traumet

  • Økt alarmberedskap, som kommer til uttrykk gjennom skvettenhet, søvnproblemer, irritabilitet og konsentrasjonsproblemer

  • angst, depresjon, skyldfølelse, ev. selvmordstanker

PTSD kan behandles med kognitiv atferdsterapi (f.eks. prolonged exposure therapy og Cognitive Processing Therapy). Også Eye Movement Desensitization and Reprocessing og Stress Inoculation Therapy har vist seg å ha effekt ved PTSD. I tillegg til idividuell behandling, tilbys også en del pasienter gruppeterapi. Noen kan også ha nytte av medikamenter, som antidepressiva eller sovemedisin ved langvarige søvnproblemer.

Etter en traumatisk hendelse er imidlertid den hjelpen som tilbys i akuttfasen veldig viktig, slik at den som har opplevd hendelsen så fort som mulig kan komme tilbake i et normalt liv. Først og fremst gjelder det å komme i sikkerhet, samt å få dekket grunnleggende behov (mat, drikke, hygiene). God informasjon kan gjøre situasjonen lettere. Tidlig etter hendelsen legges det vekt på å ikke skape følelser av at noe er unormalt eller patologisk (sykelig), og verken medikamenter eller profesjonell hjelp er (vanligvis) nødvendig på dette stadiet. Støtte fra familie, venner, kolleger o.l. er derimot svært viktig, og kan styrke følelsen av tilhørighet, mestring og håp. Kraftige reaksjoner etter traumatiserende hendelser er altså helt normalt, og det er viktig å bygge opp under troen på at ting vil bli normalt igjen. Selv om symptomene skulle vedvare over flere måneder, og endog år, kan det bli bedre.