©2017 by Selvskadingshjelpen.
Created with Wix.com

Hva er dissosiasjon?

Splitting av hukommelse, følelser, forsvar og identitet

Dissosiasjon betyr "spaltning" eller "oppløsning". Det kan være lettere å forstå ved å tenke på det som det motsatte av assosiasjon (at man knytter noe til noe annet). I psykiatrien brukes dissosiasjon for å beskrive at man kobler seg fra, blir fjern eller skaper psykologisk avstand til noe. For å illustrere:

Når du hører en bestemt sang, kan du få assosiasjoner til noe - dvs. at du mentalt kobler sangen til f.eks. noen gode minner fra barndommen. Hjernen din har da laget en kobling mellom sangen og visse hendelser i fortiden, samt de gode følelsene knyttet til disse hendelsene. Ved dissosiasjon kan derimot hjernen ha lagret visse minner uten at de er koblet til den bevisste hukommelsen. Du kan f.eks. ha opplevd noe traumatisk, men fordi opplevelsen var overveldende der og da, koblet du mentalt ut slik at du bedøvet deg selv for følelsen av frykt, dødsangst, utrygghet o.l.

Dissosiasjon beskriver altså den mentale prosessen som skaper brudd i forbindelsen mellom tanker, minner, følelser, handlinger og ideer om hvem man er. I sin mildeste form er dissosiasjon veldig vanlig, f.eks. at man drømmer seg bort, kjører en kjent strekning uten å merke det, eller blir oppslukt i en film eller bok. Det som skjer, er at man for en kortere periode mister bevisstheten om de umiddelbare omstendigheter - man "kobler ut" fra den virkelige verden en liten stund, for siden å koble inn igjen.

Ved traumatiske hendelser (f.eks. en naturkatastrofe eller et overfall) kan dissosiasjon gjøre det lettere å takle en situasjon som ellers ville blitt for overveldende. Der og da kobler man ut det vonde som skjer. Minnet om tid, sted, omstendigheter og følelser knyttet til traumet blir likevel lagret i hjernen, ubearbeidet. Dette gjør at man etterpå ikke husker det som har hendt, og man kan gå videre i hverdagen nærmest som om ingenting hadde skjedd. De traumatiske minnene kan imidlertid komme til overflaten senere i form av flash-backs (gjenopplevelser) eller mareritt, slik som ved posttraumatisk stresslidelse.

For barn som vokser opp under vanskelige forhold - f.eks. med fysisk eller psykisk mishandling, gjentatte seksuelle overgrep eller omsorgssvikt - kan dissosiering være en viktig strategi for å overleve. Ved å koble ut det vonde (f.eks. voldelige eller ustabile foreldre) kan barnet likevel være barn som alle andre - og ingen i omgivelsene trenger heller å merke at 'noe er galt'. Barnet vokser opp og fungerer tilsynelatende godt som voksen. Men innvendig er det en oppdeling mellom de delene av personligheten som ivaretar den daglige fungeringen, og den eller de delen(e) som bærer de traumatiske minnene.

Når personligheten deles opp på denne måten, vil de gamle traumene ikke bli bearbeidet. Samtidig kan nye traumatiske hendelser føre til at det skjer nye oppsplittelser. De ulike delene av hjernen vil være aktivert på ulikt tidspunkt. Dette kan føre til en væremåte som kan virke underlig på andre, og for dem som ikke kjenner fenomenet, også uforståelig: De ulike delene av karakteren kommer til uttrykk gjennom endring i atferd, sansefornemmelser, minner, kroppsfunksjoner og oppfatning av seg selv og sin historie.

Den delen av personligheten som fungerer i dagliglivet, kalles gjerne ANP eller Apparently Normal Personality ("tilsynelatende normal del av personligheten"). Dette er ikke en egen tilstand, men en del av karakteren eller personligheten. ANP er fornuftsbiten. Den ivaretar f.eks. fysiske behov, læring, omsorg for andre og arbeid. For å fungere normalt i hverdagen, må personen holde de vonde minnene og følelsene utenfor bevisstheten. ANP har altså ikke kontakt med det vonde som har skjedd. Hvis ANP skal fortelle om traumene, skjer det kun overfladisk, som om det ikke angår personen. Denne normale fungeringen i møte med andre er ikke en bevisst påtatt fasade, men noe som skjer automatisk. Det er ANP som "styrer skuta".

De delene av personligheten som fungerer som et forsvar og som bærer traumeminnene, kalles EP eller Emotional Personality ("emosjonsstyrte deler av personligheten"). Dissosiasjon kan ha skapt en eller flere EPer, som inneholder minner om traumet, automatiserte responser, internaliserte oppfatninger osv. En EP blir gjerne vekket av minner om traumet (såkalte triggere). Responsen er hovedsakelig emosjonell og kroppslig, noe som ikke er så rart siden minnene ikke er bearbeidet eller koblet til fornuften. En aktivering av angst eller skamfølelse kan derfor føre til en voldsom reaksjon som nærmest er ukontrollerbar, nesten som om traumet finner sted på nytt. EPen har en egen selvoppfatning, og denne reflekterer gjerne det utviklingsstadiet personen var på da EPen oppstod.

Når det ikke er bevissthet mellom de ulike delene av personligheten, kan de ulike delene agere på egenhånd. Hvordan personen reagerer og handler utad, avhenger av hvor stor oppsplittingen er. Det er vanlig å inndele dissosiasjon i tre nivåer:

1. Primær dissosiasjon: Splitting av hukommelsen (les mer her)
f.eks. posttraumatisk stressyndrom (PTSD)

2. Sekundær dissosiasjon: Splitting av følelsene og forsvaret (les mer her)
f.eks. kompleks PTSD, emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse (borderline) etter traume og somatoform dissosiasjon

3. Tertiær dissosiasjon: Splitting av identiteten (les mer her)
f.eks. dissosiativ identitetsforstyrrelse (DID)

Mye av dette innlegget er basert på boken "Dissosiasjon og relasjonstraumer. Integrering av det splittete jeg", av T. Anstorp, K. Benum og M. Jakobsen (red.), Universitetsforlaget 2006. Du kan også lese mer om dissosiasjon i artikkelen "Dissosiative lidelser - mer vanlig enn man tror" (Modum Bad) og Traumer og dissosiasjon (RVTS Sør). Det gjelder også innleggene om primær, sekundær og tertiær dissosiasjon.